Kjedelig på St. Helena

Hei bloggen.

I dag sitter jeg på St. Helena i Sør-Atlanteren, bedre kjent som mitt verste mareritt. Den pokkers britiske regjeringen nektet meg politisk asyl i Storbritannia. Jeg, som hadde overgitt meg til britene i håp om at de ville ivareta min sikkerhet, ble møtt av mange mennesker når jeg ankom Storbritannia med skip, og alle av dem var vennlige. Dessverre strakk ikke denne vennligheten seg til regjeringen, som mente jeg var for farlig til at jeg kunne oppholde meg så nær Frankrike og Europa.

            Jeg prøvde å overbevise dem ved å appellere til historien. Jeg sa at jeg etter tjue år med krigføring mot britene, kom til England frivillig, og likevel ofret de meg. De nektet selvsagt og høre, og jeg ble sendt avgårde til St. Helena den 7. august 1815 i et skip kalt Northumberland.

            Nå ligger jeg her i min egen seng i en gammel og nedbrutt villa. Jeg blir konstant bevoktet av flere inkompetente vakter, som vil være her like lenge som meg, om ikke lenger. Det skal likevel sies at jeg ikke har mye tid igjen. Jeg ser og hører ting, er deprimert og syk, så det ligger vel i kortene at min tid snart er kommet.

Har du noen gang søkt om politisk asyl?
Hva er ditt favorittreisemål?

Har du noen gang vært på St. Helena?

XOXO Napoleon Bonaparte (Lasse V)